Oppgave 3 -Uke 38. Gjengangere

Gjengangere ble utgitt i 1881 og er et borgerlig drama av Henrik Ibsen(1820-1906). Stykket har tre akter og handlingen er bygd opp kronologisk. Det ble skrevet under Naturalismen som er en egen retning innenfor Realismen, hvor forfattere i større grad fokuserer på skyggesider i samfunnet. Både realistiske og naturalistiske forfattere ønsker å sette fokus på problemet, men naturalistene skiller seg ut fra realistene ved at de ikke tror på menneskets frihet til selv å forme sin skjebne, de mener  nemlig mennesket er bundet av arv og miljø. 


I Gjengangere er situasjonen snudd opp ned, og det ender med at Osvald dør som følge av hans miljø. Realismen skildrer borgerskapet, mens naturalismen ofte dreier seg om de aller fattigste miljøene. De setter også inn dialekt og slang for å gjøre språket mer muntlig, noe Ibsen gjorde, som ikke var så vanlig. "Ja, men denne gangen skal du bare se, Regine! - Faen ete meg -"

Gjengangere tar for seg en rekke tabubelagte, forbudte og sensitive temaer fra datidens samfunn, som kjønnsykdom, incest, barn utenfor ekteskap, utroskap og ikke minst døden. 

Da stykket ble satt opp ble det møtt med harde angrep, noe som gjorde at de færreste teatre våget å sette det opp. 

• Innholdsreferat: Fru Alving er enke etter kaptein og kammerherre Alving. For henne var ekteskapet ulykkelig, men hun satte alle krefter inn på å skjule at mannen i virkeligheten var alkoholiker og levde ut sine ville lyster. Herr og Fru alving fikk en datter, Regine, og en sønn ved navn, Osvald. Regine er nå tjenestepike i huset, mens Osvald allerede som barn ble sendt til utlandet. Regine tror at snekkeren Engstrand er hennes virkelige far, som nå arbeider med å gjøre ferdig et barnehjem, som skal åpnes i Kammerherrens minne. Dette synes ikke Regine og fru Alving noe om. Regine vil heller reise til Paris med Osvald, som nå er vendt tilbake for å være med på åpningen av hjemmet. På besøk er også presten Manders, som styrer økonomien av barnehjemmet. Fru Alving var tidligere forelsket i Manders. Barnehjemmet brenner ned, og Manders inngår en avtale om at snekkeren Engstrand skal ta på seg skylden for brannen, mot noen investeringer. Osvald forteller moren at han lider av syfilis. Han satser på å bli pleiet av Regine, men når hun skjønner at Osvald er syk og hennes halvbror, drar hun for å klare seg på egen hånd. Fru Alving forteller han at det er arvet fra hans far. Hun får nå velge om hun vil gi ham morfintablettene. Det ender med at Osvald glir inn i sykdommens siste stadium. Slutten er noe uklar, også typisk Ibsen, for man vet ikke med sikkerhet om Osvald dør eller ikke. Likevel tolker man forsåvidt at han stryker med. Denne slutten kan ses på som den aller sterkeste og mest følelsesmessige Ibsen noen gang skrev.

• Synsvinkel: Vi står utenfor handlingen, men får med oss det som skjer ved replikker og beskrivelse av handlinger. 
• Vendepunkt: Klimaks og vendepunktet i Gengangere må være da Fru Alving sier sannheten om deres familie for første gang og når barnehjemmet brenner til grunnen. Da alt om Kammerherren kommer frem i lyset og vår oppfatning av ham forandres fullstendig. Osvald forteller om sin syfilis, som også er med på å lage det siste vendepunktet i handlingen. Syflis var assosiert med urenhet og skam. I historien er sykdommen arvet etter faren, noe vi vet i dag at ikke er mulig. 
• Komposisjon: Skuespillet er retrospektivt, dvs. at vi ser tilbake på handlingen som har skjedd. Han stiller publikum på likefot med karakterene, noe som gjør at vi ikke får vite mer enn personene i stykket gjør.

• Konflikter: Osvalds syfilis som begrunnes med at de rike herrene kom fra Norge og kjøpte prosituerte, for så å senere smitte sine koner med Syfilis.(På denne tiden var det nettopp de rike som gikk til teateret der noe av hensikten var at de skulle kjenne igjen seg selv, derfor skapte dette oppstyr.) Under sitt opphold hos moren har Osvald forelsket seg i fru Alvings stuepike, nemlig Regine, uten å vite at hun faktisk er kaptein Alvings barn med en tidligere stuepike(altså utenfor ekteskap). Regine svarer med raseri over at det har vært holdt skjult for henne og ønsker straks å forlate dem. Dermed mislykkes i tillegg Osvalds plan om at hun skal ta livet av ham med morfin, altså gjennomføre et barmhjertighetsmord.

Ibsen forsøker å få frem hvordan arv og miljø påvirker et menneskets liv. Dette budskapet er svært tidstypisk og var basisen for det meste av naturalistisk litteratur. Dramaet er samfunnskritisk, hvor han skildrer temaer som alkoholmisbruk, prostitusjon og utroskap, noe som førte til såkalte uektebarn. Med dette skapte han et helt nytt bilde av enkeltpersoners problemer i deres hjem. Noe som var meget radikalt, for andres familieproblemer skulle ingen legges opp i. Inntrykk av velstand og suksess spilte en stor rolle, og det var uhørt å vise sine svakheter ovenfor andre. Da ville nemlig fasaden brytes og sannheten komme frem, noe som altså var veldig lite populært.
Det kalles et borgelig drama, og grunnen til dette er det handler om en borgelig og rik familie med makt. Dette var en likhet mellom de realistiske forfatterene. De skildret rett og slett det miljøet de kjente best, med tro på framskritt og utvikling. Til tross for dette, er det ikke rart dramaet ble omtalt som "Familietragedie fra skyggens dal".


Kilder:
http://www.ibsen.net/
http://no.wikipedia.org/wiki/Realisme_(litteratur)
http://no.wikipedia.org/wiki/Gengangere
http://ibsen.net/index.gan?id=11124386&page=F%D8RSTE%20AKT%20.html
Gjengangere, Ibsen